Sove alene!

Jeg har merket at det sakte men sikkert har bygget seg opp til dette; du må legges på soverommet, og sove alene til vi kommer og legger oss. Da du var "liten" kunne du sove på mamma og pappa til vi gikk opp, vi kunne legge deg i vogga eller i barnevogna, og du kunne sove der en stund, før du ville sove på oss igjen. Nå finner du ikke roen her nede på stua. Du roper "uhææ" og "hæow" og forteller oss at du er trøtt og vil sove. Lyset er irriterende, og alle lyder holder deg våken.

Jeg tok et oppgjør med meg selv igår, og bestemte meg for at dette var dagen. Nå måtte mamma gi litt slipp på deg. Jeg stelte deg, og bar deg opp. La meg i senga sammen deg, ga deg smokken, og sang for deg.. helt til du sovnet. Så snek jeg meg ned, med tårer i øynene. Et skritt imot uavhengigheten for deg.. et savn for meg.

Jeg syntes det var så godt at du likte å sove på meg, er så glad for alle stundene vi satt i stolen sammen, og døste. Er glad for at jeg ikke lot meg lure til å legge deg i vogga, men isteden nøyt all den tiden jeg kunne med deg i armene. Jeg er ikke klar for å slippe deg, men vet det er det beste for deg. Enda har jeg nærheten din når vi ammer, og når vi sover om natten når du ligger ved siden av meg. Håper du blir en gut som vil like å få mye kos, for mammaen din vil gjerne gi deg det.

Frykter for at tiden vil gå så fort fram til du ikke trenger mammaen din. Håper at jeg får gjordt jobben bra inntill da, at du velger å trenge mammaen din likevel. Glad i deg stumpen min